Hvordan har den nye pengepolitikken virket?

Stabil valutakurs forutsetter derfor at en ikke har en vesentlig annen prisutvikling her i landet enn i utlandet. Dette avspeiler seg i det operasjonelle målet som Norges Bank styrer etter, nemlig en prisstigning på 2,5% som omtrent svarer til prisstigningen hos våre viktigste handelspartnere.

Nå er det mange ting som påvirker prisutviklingen, som forklart i kapittel 13 i Makroøkonomi og økonomisk politikk og kapittel 21 i Samfunnsøkonomi og økonomisk politikk. Sett at en har hatt en periode med store lønnstillegg, slik at det har oppstått et inflasjonspress på grunn av de mekanismene vi har forklart helt på slutten av de to kapitlene det er henvist til. Da vil Norges Bank måtte føre en strammere pengepolitikk, ved å redusere pengemengden, eller (slik det i praksis gjøres) ved å heve rentenivået på sine finanstransaksjoner med banksektoren.

Dette vil ha to hovedvirkninger. For det første vil innenlands etterspørsel etter investeringer og også en del konsumvarer, spesielt varige konsumgoder, bli redusert. For det andre vil valutakursen gå ned, dvs. norske kroner blir dyrere. Dette fører til redusert eksport og økt import, altså en dobbelt negativ virkning på nettoetterspørselen fra utlandet. Renteøkningen leder således entydig til en reduksjon i samlet etterspørsel og bidrar derfor til å dempe inflasjonstendensene. Tilsvarende vil en kunne redusere rentenivået og på den måten øke etterspørselen både innenlands og fra utlandet hvis inflasjonen ligger vesentlig under 2,5% og det ikke er tegn til stigning i inflasjonstakten.

Det er imidlertid flere dilemma knyttet til en slik politikk, noe som er godt illustrert med de erfaringer en har høstet siden den ble innført i 2001. Ett av de mest synlige har sammenheng med målet med politikken; stabil valutakurs. For å dempe inflasjonstendenser kan det være nødvendig å holde et høyt rentenivå. Tilsvarende kan det være nødvendig å redusere rentenivået kraftig hvis prisstigningen er nær null slik den er i dag (dvs. i slutten av januar 2004). Dette kan store virkninger på valutakursen.

Norges Bank holdt således et høyt rentenivå helt fram til slutten av 2002 på grunn av bankens inflasjonsforventninger. Ved årsskiftet 2002/03 var kursen ca. 7,30 NOK/Euro, noe som innebar en ca. 12% sterkere krone enn det som fram til 2001 var målområdet for verdien på norske kroner (ca. 8,25NOK/Euro). I løpet av vel et år reduserte Norges Bank sin styringsrente fra 7% til 2% og i slutten av januar 2004 var kursen på norske kroner ca. 8,70, noe som innebærer en depresiering på nær 20% i løpet av denne perioden.

Det kan altså virke som om en i forsøk på slik indirekte stabilisering av valutakursen, via stabilisering av inflasjonen, oppnår akkurat det motsatte, i hvert fall på kort sikt. En hovedforklaring på dette er at relevante økonomiske sammenhenger er ustabile og at når noe skjer, kommer ikke virkningene umiddelbart, men er spredd over kanskje et langt tidsrom. Dette gjelder i høyeste grad sammenhenger mellom prisstigning og faktorer som påvirker prisstigningen. Og det gjelder også for rentenivåets betydning for valutakurs og samlet etterspørsel. I tillegg har en faktorer som en ikke har oversikt over, eller bare ufullstendig kunnskap om så som forventningenes betydning og prisvirkningene av flyttingen av industriproduksjon fra høykost- til lavkostland.

Store variasjoner i rentenivået er også problematisk fordi det skaper usikkerhet i det økonomiske livet. I tillegg har både et høyt nivå og et lavt nivå i seg selv negative virkninger. Et høyt nivå, med tilhørende høy verdi på norske kroner skaper således problemer for konkurranseutsatte næringer. Det høye rentenivået de siste årene var åpenbart en viktig årsak (sammen med flere andre) til nedbyggingen av norsk industri i Norge i denne perioden. Nå (dvs. i slutten av januar 2004) når rentenivået er lavt, og valutakursen gunstig for konkurranseutsatte næringer kan en ikke forvente en tilsvarende oppbygging av disse næringene. Om et par - tre år kan jo rentenivå og valutakurs være tilbake til 2002-nivå, med de problemer for disse næringene som det innebærer.

Et høyt rentenivå for å ta knekken på inflasjonstendenser kan mer generelt ha negative virkninger på sysselsettingen. Dette gjelder spesielt dersom det er økte kostnader som er årsaken til inflasjonstendensene. Da vil en kunne forsterke stagflasjonstendenser som en gjerne får i forbindelse med kostnadsinflasjon. I utgangspunktet blir det en økning i prisnivået på grunn av økte kostnader (sterk lønnsøkning for eksempel). Dette trekker i retning av redusert produksjon og sysselsetting og dermed økt arbeidsløshet. Hvis en skal ta knekken på prisvirkningene av denne kostnadsøkningen ved økt rentenivå, må det øke så mye at etterspørselen blir merkbart mindre, med ytterligere reduksjon i produksjon og sysselsetting og tilsvarende sterkere økning i arbeidsløsheten som resultat.

Et lavt rentenivå skulle en derimot tro virket entydig gunstig. Det er imidlertid ikke uten videre tilfelle. Et lavt rentenivå gjør det billig å låne og banksparing lite lønnsomt. Dette har en tendens til å skape bobler både i aksjemarkedet og i eiendomsmarkedet. Så lenge rentenivået er lavt, kan boblen holde seg, men har en tendens til å sprekke når rentenivået igjen viser stigende tendens. Negative virkninger av økt rentenivå på produksjon og sysselsetting, med bl.a. redusert evne til å betale gjeld, vil også bidra til raset både i eiendomspriser og aksjekurser. Dette ble klart demonstrert i perioden 1987-1992 her i landet.

Bl.a. de problemene som her er påpekt, har gjort at mange økonomer har etterlyst en revisjon av forskriftene for pengepolitikken. De er pr. i dag (dvs. januar 2004) knapt tre år gamle, men det er all grunn til å tro at om de ikke endres, så vil i hvert fall praktiseringen av dem modifiseres.

I avsnitt 22.3 i 4. utgaven av Samfunnsøkonomi og økonomisk politikk som kommer våren 2004, er dette stoffet noe grundigere behandlet.