I løpet av sommeren 2002 har media oppdaget at konkurranseutsatte næringer har fått økte problemer med å greie seg. Stadig flere arbeidsplasser innen disse næringene legges ned eller flyttes til andre land med lavere kostnader.

Dette synes å komme som en stor overraskelse på mange – også politikere og andre sentrale personer som mer enn gjerne uttaler seg til media om sentrale samfunnsspørsmål. De fleste legger skylda på Norges Bank ut fra følgende forklaring: Problemene for konkurranseutsatt sektor er primært et resultat av den sterke norske krona, og dette er i sin tur et resultat av det høye rentenivået. Løsningen på problemet gir seg derfor selv: Norges Bank må ta seg sammen og redusere rentenivået. I tillegg til å ha andre gunstige virkninger, vil dette svekke NOK og dermed forbedre konkurransesituasjonen for konkurranseutsatte næringer. Enkelt og greitt!

Hva skal en si til en slik forklaring, og en slik problemløsing. Jo, i beste fall er de overfladiske og naive. I verste fall er de utslag av kynisme og opportunisme, og for noen direkte ansvarsfraskrivelse. For hva er vel bakgrunnen for situasjonen konkurranseutsatte næringer har kommet i? Jo det er jo økt bruk av oljepenger som ble forsterket med de nye retningslinjene for pengepolitikken som kom i fjor. Dette var resultatet av et massivt krav om økt bruk av oljepenger (se avsnitt 1.1 i "Makroøkonomi og norsk stabiliseringspolitikk").

Hovedårsaken til problemene ligger derfor i en ekspansiv finanspolitikk i ly av oljeinntektene. I tillegg har vi fått et lønnsoppgjør med store lønnstillegg, spesielt i offentlig sektor – med smittevirkninger på lønnsutviklingen i privat sektor. Også i den forbindelse har derfor offentlig sektor bidratt til å svekke konkurranseutsatte næringer. Det er her forklaringen ligger og det er her en må gripe fatt dersom en seriøst vil prøve å bedre forholdene for konkurranseutsatte næringer.

De som ikke riktig skjønner hvordan dette henger sammen, bør studere avsnitt 17. 4 i "Makroøkonomi……" Der vil det framgå at Norges Bank egentlig ikke har noe valg annet enn å sette opp renten når myndighetene øker bruken av oljepenger i en situasjon med nær full sysselsetting. Og som vist i tabell 17.3, har Norges Bank heller ikke noe valg dersom prisvirkningene av økt bruk av oljepenger skal nøytraliseres – i tråd med de nye retningslinjene for pengepolitikken: Da må valutakursen bære belastningen alene. Men denne tabellen forteller oss også at for konkurranseutsatte næringer er det et fett om økt bruk av oljepenger slår ut i økt pris- og kostnadsnivå eller i sterkere krone. I tillegg har en prisvirkningene som følge av økt lønnsnivå. Skal disse virkningene nøytraliseres, må rentenivået ytterligere opp med ytterligere forverring av forholdene for konkurranseutsatte næringer.

Hva ville skje om Norges Bank faktisk satte ned rentenivået i denne situasjonen uten at det ble kombinert med andre tiltak - spesielt en finanspolitisk innstramning? Jo, da ville vi få en ulikevektssituasjon som - i alle fall hvis den varte en stund - ville virke destabiliserende, spesielt på finansmarkedene, med uforutsigbare virkninger både på valutakurs og norsk økonomi for øvrig som resultat.

Det står litt om dette i "Makroøkonomi…." s. 432. Hvorfor en bør bry seg om skjebnen til konkurranseutsatt virksomhet står det en del mer om s. 347-350.